Då eg skule velje korleis bloggoppgåve eg ville skrive til i morgon, falt valet med ein gong på denne. "Facebook på nynorsk? Læraren har blitt gal.. eller?" Da måtte eg le litt. For det er nemlig slik at eg kjenner fleire som har facebook på nynorsk. Eg sjølv har ikkje dette, for eg er ikkje ein "kløper" på dette skriftspråket, og likar best og halde meg til det gode gamle, bokmål. Men eg kjennar opptil fleire som faktisk har dette.
Eg har mange gonger spurt kvifor, og svaret eg får kvar gong lyder slik "Fordi hvis jeg først må ha nynorsk på skolen, er det like greit å ha det her. Da lærer jeg masse ekstra!" For ein instilling! Tenk om alle hadde tenkt slik. Dette er kva eg kallar for ungdomar som er ivrige etter å lære. Eg kjenner ingen, som eg veit om, som likar nynorsk spesielt mykje. Men det er likevel mange som er positive uansett. Sjølv om læringa ikkje er ekstremt stor, for dei som har facebook på nynorsk, lærar dei likevel mer enn oss som ikkje har det. For eit år sida, når dei fleste hadde eit ekstra språk, som fransk eller spansk, var det også fleire som hadde facebook på disse språka. Eg kunde sitte saman med ein venninne som var på facebook, og ikkje forstå nokon ting av kva som stod, fordi alt var på spansk. Har facebook blitt til eit nytt læringssted, når det kjem til språk? Det kan virke slik.
Så svaret mitt på oppgova lyder: Nei! Læraren har ikkje blitt gal.
søndag 7. mars 2010
mandag 8. februar 2010
Nynorsk oversettelse!
Jeg har prøvd å oversette ett av mine tidligere blogginnlegg så godt jeg bare kan. Dette ble resultatet:
Eg likar dette bilete særskilt godt, ikkje bare for at det er fint, men også for at det er rart å sjå på. Eg klarar ikkje heilt å bli ”ferdig” med bilde, ein endar opp med å sjå på det lenge og man oppdagar heile tida nye momenta. Når ein skal sjå på kunst, vil ein ikkje få mykje ut av opplevinga om ein ikkje sitje igjen med nokon inntrykk i ettertid. Det er mykje betre om ein sit igjen med inntrykk om kva man likte med bildet og ikkje, og at ein kan observera bildet opptil fleire gonger utan at det skal bli noko kjedelig.
Eit bilde som er typisk for modernismen er ofte spesielle og ein leggjar merke til at kunstnaren ikkje har forholda seg til kjende motiver, men at han heller har malt og laga kunsten meir spontan og kunstnarisk. Det sistnemnte er faktorar som kjem igjen i dette bilete. Men sjølv om eg på ein merkeleg måte likar dette bilete, er det ikkje noko eg villa hatt i mitt eige hus.
Det opprinnelige innlegget er hentet her ifra.
Eg likar dette bilete særskilt godt, ikkje bare for at det er fint, men også for at det er rart å sjå på. Eg klarar ikkje heilt å bli ”ferdig” med bilde, ein endar opp med å sjå på det lenge og man oppdagar heile tida nye momenta. Når ein skal sjå på kunst, vil ein ikkje få mykje ut av opplevinga om ein ikkje sitje igjen med nokon inntrykk i ettertid. Det er mykje betre om ein sit igjen med inntrykk om kva man likte med bildet og ikkje, og at ein kan observera bildet opptil fleire gonger utan at det skal bli noko kjedelig.
Eit bilde som er typisk for modernismen er ofte spesielle og ein leggjar merke til at kunstnaren ikkje har forholda seg til kjende motiver, men at han heller har malt og laga kunsten meir spontan og kunstnarisk. Det sistnemnte er faktorar som kjem igjen i dette bilete. Men sjølv om eg på ein merkeleg måte likar dette bilete, er det ikkje noko eg villa hatt i mitt eige hus.
Det opprinnelige innlegget er hentet her ifra.
søndag 7. februar 2010
"The ugly truth"
Jeg har nettopp sett "the ugly truth" og syns den var veldig bra! Dette er en film jeg absolut anbefaler at alle må se. Den passer nå kanskje litt bedre for jenter enn det den gjørfor gutter, men den er definitivt verdt å se for alle!
Samarbeid!
Forrige mandag hadde vi en annen form for skrivedag enn det vi har hatt tidligere. Vi lagde ett utkast til en tekst hjemme, hvor vi allerede hadde valgt en sjanger fra før. Når vi kom på skolen hadde alle da ett ferdig utkast å jobbe utifra. Vi ble plassert i grupper og skulle samarbeide om de forskjellige tekstene, ved å gi hverandre kritikk.
Dette er i utgangspunktet en utrolig smart ting å gjøre. Man får ikke bare andrs synspunkt på teksten i løpet av hele skriveprosessen, men man får også kritikk fra en som jobber med akkurat samme oppgave og sjanger som deg. Jeg syns desverre ikke at dette fungerte så veldig bra. Dette var fordi alle hadde forberedt seg i forskjellig grad dagen før. Noen hadde skrevet 200 ord og andre hadde skrevet 1000. Dette gjorde at det av og til var vanskelig og komme til bake med noe positiv eller negativ kritikk. Det er også vanskelig å jobbe i slike grupper siden noen ikke kommer med noe særlig tilbakemelding, og sier alltid "syns det var bra jeg", eller "det var kjempe bra". Det er få som tørr å virkelig være konstruktive når man går ikke samme klasse og sitter og diskuterer i grupper.
Utgangspunktet til denne ideen var kjempe bra! Og jeg syns vi skal gjøre dette igjen, men da burde vi lære litt mer om hvordan vi kan gi hjelpsom tilbakemelding og ikke være redd for å si ting som det er.
Dette er i utgangspunktet en utrolig smart ting å gjøre. Man får ikke bare andrs synspunkt på teksten i løpet av hele skriveprosessen, men man får også kritikk fra en som jobber med akkurat samme oppgave og sjanger som deg. Jeg syns desverre ikke at dette fungerte så veldig bra. Dette var fordi alle hadde forberedt seg i forskjellig grad dagen før. Noen hadde skrevet 200 ord og andre hadde skrevet 1000. Dette gjorde at det av og til var vanskelig og komme til bake med noe positiv eller negativ kritikk. Det er også vanskelig å jobbe i slike grupper siden noen ikke kommer med noe særlig tilbakemelding, og sier alltid "syns det var bra jeg", eller "det var kjempe bra". Det er få som tørr å virkelig være konstruktive når man går ikke samme klasse og sitter og diskuterer i grupper.
Utgangspunktet til denne ideen var kjempe bra! Og jeg syns vi skal gjøre dette igjen, men da burde vi lære litt mer om hvordan vi kan gi hjelpsom tilbakemelding og ikke være redd for å si ting som det er.
søndag 24. januar 2010
Modernismens kunst!
Jeg blir tiltrukket av dette bildet, ikke bare fordi jeg syns det er fint på en spesiell måte, men også fordi jeg syns det er rart å se på. Det er ett bilde jeg ikke helt klarer å bli "ferdig" med, man ender opp med å stirre på bildet og oppdager nye og spesielle ting hele tiden. Og det er akkurat dette jeg liker. Når man ser på bilder/kunst, er det kjedelig om man ser på bildet en gang og ikke sitter igjen med noen spesielle tanker om det man nettopp har sett. Men at man heller finner bildet spennende og kan studere det opptil flere ganger, uten at det skal bli kjedelig eller at opplevelsen er lik forrige gang.
Bilder som er typisk for modernismen er ofte spesielle, man legger merke til at kunstnerne ikke bandt seg til kjente motiver, men heller malte og lagde kunsten mer spontant og fulgte sin "indre stemme". Dette er faktorer som jeg definitivt kjenner igjen på dette bildet(over). Men selvom det er ett spennende bilde, er det sannsynligvis ikke noe jeg ville ha hatt hjemme i mitt eget hus på grunn av at det er veldig spesiellt og litt rart å se på.
mandag 18. januar 2010
Ord om å holde ut
Ord om å holde ut
Det er mer enn femti ord for fjell på norsk
Det er nesten to hundre ord om snø på samisk
Ord som betegner krigsstrategi, våpensystemer og EDB
er mange & amerikanske.
Hvor mange ord har vi om å holde ut?
Når bruker vi dem?
Hvor bruker vi dem?
Jeg skulle ville finne opp femti ord om å ikke gi opp
Jeg skulle ville finne opp femti ord om å tro på at alt er mulig.
Og jeg skulle si dem alle til deg
Forlengs og baklengs og til hvert sitt bruk
Slik at vi blir handlingsladete av bare innsikt og faenskap.
Tore Elias Hoel, fra diktsamlinga Å fange en hval, 1979
Ord om å holde ut. Dette diktet syns jeg treffer på en god måte. Det er ganske enkle setninger og veldig enkelt å forstå hva som står, men allikevel er diktet dypt. Generelt gir hele diktet mening, bortsett fra den siste setningen: ” Slik at vi blir handlingsladete av bare innsikt og faenskap.” Denne setningen vil jeg si at ikke passer helt inn med resten. Jeg tolket diktet som at forfatteren vil finne flere ord om å holde ut. Det virker som om han prøver å formidle at når det finnes så mange forskjellige ord for ”ubetydelige” ord som snø og fjell, hvorfor finnes det ikke flere ord for viktige ting som å holde ut? For dette er jo ord man faktisk ”trenger”. Men når man leser den siste setningen, stemmer det ikke lenger.
Man tenker at han vil finne flere ord for å kanskje hjelpe de som har det vanskelig, finne flere ord for noe som virkelig betyr noe. Men så skriver Hoel at han vil gi disse ordene til alle, slik av vi kan bli handlingsladede av bare innsikt og faenskap.
Mener forfatteren at vi skal bli fulle av faenskap? Jeg tror ikke akkurat at dette er tilfellet. Jeg tror heller at Hoel vil få frem at vi trenger flere positive ord, for når det blir for mange negative ord, vil samtalene og det vi sier automatisk bli negativt ladet.
Og når det er så mye ulendighet i verden, hvorfor skal språket da også være en av disse negative faktorene? Noe som er så lett å endre på, i forhold til andre ting.
Det er mer enn femti ord for fjell på norsk
Det er nesten to hundre ord om snø på samisk
Ord som betegner krigsstrategi, våpensystemer og EDB
er mange & amerikanske.
Hvor mange ord har vi om å holde ut?
Når bruker vi dem?
Hvor bruker vi dem?
Jeg skulle ville finne opp femti ord om å ikke gi opp
Jeg skulle ville finne opp femti ord om å tro på at alt er mulig.
Og jeg skulle si dem alle til deg
Forlengs og baklengs og til hvert sitt bruk
Slik at vi blir handlingsladete av bare innsikt og faenskap.
Tore Elias Hoel, fra diktsamlinga Å fange en hval, 1979
Ord om å holde ut. Dette diktet syns jeg treffer på en god måte. Det er ganske enkle setninger og veldig enkelt å forstå hva som står, men allikevel er diktet dypt. Generelt gir hele diktet mening, bortsett fra den siste setningen: ” Slik at vi blir handlingsladete av bare innsikt og faenskap.” Denne setningen vil jeg si at ikke passer helt inn med resten. Jeg tolket diktet som at forfatteren vil finne flere ord om å holde ut. Det virker som om han prøver å formidle at når det finnes så mange forskjellige ord for ”ubetydelige” ord som snø og fjell, hvorfor finnes det ikke flere ord for viktige ting som å holde ut? For dette er jo ord man faktisk ”trenger”. Men når man leser den siste setningen, stemmer det ikke lenger.
Man tenker at han vil finne flere ord for å kanskje hjelpe de som har det vanskelig, finne flere ord for noe som virkelig betyr noe. Men så skriver Hoel at han vil gi disse ordene til alle, slik av vi kan bli handlingsladede av bare innsikt og faenskap.
Mener forfatteren at vi skal bli fulle av faenskap? Jeg tror ikke akkurat at dette er tilfellet. Jeg tror heller at Hoel vil få frem at vi trenger flere positive ord, for når det blir for mange negative ord, vil samtalene og det vi sier automatisk bli negativt ladet.
Og når det er så mye ulendighet i verden, hvorfor skal språket da også være en av disse negative faktorene? Noe som er så lett å endre på, i forhold til andre ting.
Abonner på:
Innlegg (Atom)